I løpet av 2017 har jeg fått spørsmål som omhandler hva som er årsaken til at jeg blogger. Det har vært spørsmål jeg ikke har visst riktig hvordan å besvare. Likevel tror jeg at jeg har en slags fasit likevel, om ikke annet noen tanker rundt det. Jeg har blogget siden 2011 (om ikke før?), med noen pauser og på to ulike plattformer og to ulike bloggnavn. Jeg har aldri hatt noen hårreisende antall lesere, og ikke har jeg det den dag i dag heller. Jeg svømmer ikke i sponsorer, og ikke ønsker jeg å fronte produkter og tjenester jeg ikke kan stå for.

 

LIKEVEL BLOGGER JEG – MEN HVORFOR?

 

#1 Det å kunne skape og publisere eget innhold er for meg noe så enkelt som en hobby. Jeg elsker det. Jeg er min egen sjef, kan publisere hva jeg vil (nesten) og når jeg vil. Det er ingen som forteller meg hvordan jeg skal gjøre det, hva som er best eller hvor ofte jeg burde gjøre det. Det er noe jeg gjør når jeg ønsker å slappe av, og bruke tid på noe som gjør meg glad. Når jeg blogger, er det aldri tusen andre ting jeg tenker på. Da er det fullt fokus. Fingrene skriver av seg selv, bildene redigeres og jeg kan «pusle» med ulike typer fonter, farger og effekter. For meg er dette en metode å kunne koble av på. Jeg blir stadig irritert om noen snakker til meg samtidig som jeg blogger, da jeg er så fokusert, haha!

#2 Gjennom disse årene har jeg opplevd mye fint, men også mye sårt og vondt privat. Det er derfor nyttig for meg å kunne ha noe som gjør at jeg kobler av og ikke tenker så mye på det som gjør vondt. Det å kunne bruke energien på å finne ut hvordan jeg skal redigere et bilde for eksempel, blir som en slags terapi. Gir det mening? Når det er noe vondt som skjer, eller mye press rundt skole og sosialt oppleves bloggen for meg som en måte å trekke meg litt unna på. Dette er det stedet hvor jeg ikke trenger å føle på presset, eller det vonde. Når det jeg utdanner meg som er så seriøst og viktig som det er, og fokuset mitt på skolen må være skjerpet og oppgaver skrives, er det godt å kunne flykte til bloggen og alt det overfladiske som ikke er fullt viktig.

#3 Jeg liker spesielt godt å skrive. Det å få ut følelser eller bare la fingrene gli over tastaturet uten og se tilbake er så befriende, på en måte. Jeg er også glad i å ta bilder og redigere dem. Ikke med hensikt av å fremstille livet mitt som noe annerledes og bedre enn det er, men fordi jeg ser på det å skape en stemning som utrolig beroligende. Jeg liker at bildene skal være av god kvalitet, og at fargenyanser skal gi bloggen et helhetlig uttrykk.

#4 Kontakt med lesere er også noe jeg verdsetter svært høyt. Jeg tror at leserne mine nå er omtrent samme alder som meg selv (eller familie og venner – mormor og morfar f.eks love you), men da jeg var yngre hadde jeg også en del lesere som var noen år yngre enn meg selv, og som ofte behandlet meg som et slags forbilde. Det er så utrolig givende å vite at noen ser opp til deg, og kan lese det du skriver som en slags rutine i egen hverdag. Når jeg får vite at noen liker å lese bloggen min, tennes det en gnist i meg som gir meg ekstremt mye motivasjon. Jeg setter så stor pris på DEG!